Ja, livet i 2019 har gått fort, med mange varierte hverdager, på godt og på vondt, sånn som livet er.. Ny jobb i Østre Fredrikstad kirke, har vært et flott skifte, en enkel, meningsfull arbeidsplass, med mange gode bekjentskaper. Det er det jeg elsker med å være her og der, et variert liv. En dag er jeg kirketjener, en annen miljøteraput, og den tredje synger jeg sangene mine for folk som ønsker å lytte, og så er jeg hjemme, alene, men det banker stadig på døren, eller ringer på mobilen. Andre ganger… alene.. ensom.. men det er da jeg søker og noen ganger finner jeg.
Nå den siste tiden har jeg vært alene, uten kjæreste, tar en dag av gangen, uten å lete, men helt ærlig, jeg er ikke glad i å være alene. Men jeg har alltid et eller annet tilbud på en måte.. ikke for å være ekkel eller innbilsk, men før jul tok det litt av, sånn at jeg ble sliten, og litt redd for å miste meg selv. Jeg må være tydelig mot meg selv, og mot andre, for og være tro mot hva jeg ønsker. Jeg faller ikke lett for noen, sånn er jeg, og det er en prosess, og virkelig slippe inn et annet menneske.
Som ung kvinne skrev jeg en sang til alle guttene jeg avviste og såret i tenårene. Nå kjenner jeg meg igjen i den teksten, tilbake til det frie single livet, ikke like ung, men en populær moden dame som må vise herrene døren. I følge min venninne som er godt gift, og har vært kone i over 20 år, er jeg heldig, som tiltrekker meg så mange ulike folk, og ja det gjør jeg, mange spennende, snille, gode, sære og morsomme menn. Men som jeg sier til vennene mine «jeg likte å være kone jeg…» så ja, det er målet igjen, engang i livet.
«You live, you learn, you love, you learn, you cry, you learn, you lose, you learn» skriver og synger Alanis Morissette, og det er så sant. Vi må satse eller ikke, fordi dypt inne i oss, vet vi nok hva som er best for oss. Særlig da vi våger å se på oss selv også, det vet jeg at jeg gjør, og det er jeg stolt av også. Jeg følger følelsene mine, og det koster innimellom…
I løpet av året har jeg også blitt såret, av en jeg har stor respekt for, det er noe dritt og ikke føle seg forstått og respektert, og gjett om jeg har følt meg dum, umoden, og rar, Men da har jeg også erfaring som føles som en skikkelig avvisning, det er også livet, også i mitt liv, opp med hodet, og gå videre.
Jesus ja, han kommer inn overalt jeg snur meg om dagen, og særlig gjennom mennene jeg har møtt. Føler jeg har vært med på skjult kamera noen dager! He he.. da prater jeg om menn som dukker opp i butikken, i en telefon, på jobb, på fest, på date, osv.. aldri opplevd makan.
Det har også kommet inn et par damer, som jeg vet blir viktige i livet videre, En av damene dømte jeg mange år, pga måten hun jobbet på, men alt har sin tid, det vet jeg. Hun kommer til å bli i livet mitt en god stund!
Den andre kvinnen har fått en dødsdom, pga en hjernesvulst, hun er en dame med stor innsikt, forståelse og kjærlighet, en jeg lærer av hver gang jeg ser henne! Hun er så utrolig vakker både utenpå og innvendig, og sier så mye fint om kjærligheten til livet, det mystiske, det gode og vonde som skjer rundt henne nå. Hun prater om tro, Gud, livet som har gått, og livet nå, og døden, klarer nesten ikke å ta det inn, og tenker på blikkene hennes, roen i setningene, men også angsten hun viser da hun prater om barna sine og samboeren sin.
Hun har en ekte dyp tro, som hun har jobbet for, og søkt i mange år, lenge før hun fikk diagnosen, det står det så stor respekt av, jeg savner nok å være med flere mennesker som dette. Hun tar ansvar for livet sitt, og for å gjøre det beste ut av det, av det som er igjen av det. Det er påfyll for kjærligheten og forståelsen til livet mitt og være rundt henne, og den effekten har hun på mange mennesker.
Jesus er en jeg ser opp til, han hadde en stor innsikt, og så de nære tingene, og jeg kjenner innimellom at han er her, i dypet av meg. Særlig da jeg synger og skriver. Jeg har hatt et stort hellig øyeblikk i livet mitt, hvor jeg ikke klarte å si det med ord eller fortelle det til noen, det var akkurat da Brage, sønnen min ble født, han lå på magen min, blodig og levende. Det var et mirakel for meg! (er nok ikke alene om å virkelig føle det..) Men jeg vil kjenne mer, kjenne at Gud finnes, så jeg ikke er ensom eller redd lenger. Det var en magisk stor hjertefølelse !
Det er sårt å miste sin kjære, det er vondt å føle at man mister seg selv, og det koster å gå videre, uten å ha stien klar, tryggheten du trodde du hadde er borte, barna er ute.. alene er jeg litt svak, og til tider ille trist, men også veldig sterk, klok og morsom. Jeg er alt. Jeg aksepterer dette, at jeg er alt, dårlig og bra. Livet er fylt av bekymringer og gleder, det vet jeg, og klarer å omfavne det, så mørket aldri blir så overveldende at det skygger for lyset mitt. Kravene er rett og slett senket, og nå er jeg en fri fugl, med alt det innebærer.
For dette nye året, har jeg to ønsker
- Våge å tro på kjærligheten igjen. Både til en mann, og til Gud
- Skrive – synge og skape mer
Takk for oppmerksomheten, jeg ønsker deg alt godt !
Stor klem fra Hege Marie.